Storslalåm er en variant av tradisjonell slalåm, og regnes som en alpin idrettsgren. Øvelsen går ut på å unngå hinder nedover løypa, på samme måte som i vanlig slalåm, men portene er plassert på en måte at det er større avstand mellom dem. Dermed kan idrettsutøverne komme opp i en høyere hastighet, og holder en gjennomsnittsfarg på 25 km i timen.
Portene i storslalåm består av to rektangulære flagg, som er festet til hver sin slalåmstaur. De kan være åpne eller lukkede. Avstanden mellom hver port er på minst ti meter og porten er mellom fire og åtte meter bred. Høydeforskjellen skal være mellom 250 og 400 meter for kvinner og mellom 250 og 250 meter for menn. Under konkurranser deltar utøverne i to omganger med to ulike løyper, akkurat som i slalåm.
En forskjell mellom slalåm og storslalåm, er at sistnevntes løyper inneholder færre porter, slik at utøveren må svinge færre ganger enn i løypene til førstnevnte. I vanlig slalåm er også svingene kortere, og må dermed utføres raskere. Dette medfører at kjørerne har en trangere, mer direkte fallinje som holder dem nærmere portene. Storslalåm har vært en olympisk gren siden OL 1952, som ble holdt i Oslo.
Utstyr og sikkerhet
Utstyret til storslalåm er noe annerledes enn vanlig slalåmutstyr. Stavene er bøyd slik at de kan krummes rundt kjørerens kropp. Lengden på skiene er lengre enn vanlig slalåmski, med en minimumslengde på 185 cm for menn og 180 cm for kvinner (i henhold til standarder satt av Det internasjonale skiforbundet, FIS). Disse kravene for skilengde ble innført under sesongen 2012/2013, som en del av arbeidet for å øke sikkerheten og å redusere skaderisikoen i alpine sportsgrener. FIS innførte også en minimum innsving-radius på 35 meter og en minimum skibredde på 65 mm.
Opprinnelse og historikk
Det første storslalåmløpet fant sted så tidlig som i 1935 i Mottarone ved Lago Maggiore, i Nord-Italia. Sportsgrenen ble rask populær, og en måned senere ble det andre storslalåmløpet holdt i de italienske Dolomittene.
Storslalåm ble lagt til som en egen gren ved verdensmesterskapet i 1950 i Aspen, USA og debuterte i vinter-OL i Oslo i 1952. Siden da har storslalåm blitt inkluderte i alle verdensmesterskap og olympiske leker.
Idrettsgrenen startet med en enkeltrunde, men en annen runde ble lagt til for menn ved verdensmesterskapet i 1966 og for kvinner i 1978. De to rundene ble holdt over to dager frem til OL i 1984, da ugunstige værforhold gjorde det nødvendig å holde begge runder på samme dag. Siden har storslalåm vært en én-dags-begivenhet ved alle olympiske leker.
Kjente norske alpinister innen storslalåm
Nordmenn er vante med å stikke av med medaljer i de aller fleste vintergrener, og storslalåm er intet unntak. Her er en liste over de fremste norske alpinistene som har markert seg innen storslalåm siden grenen ble OL-lansert i 1952:
- Stein Eriksen (født 1927 i Oslo – død 2015 i Utah) var en norsk alpinist som tok OL-gull i storslalåm i 1952. Han kjørte for Idrettsforeningen Ready i Norge, og fikk tilnavnet «Mr. Ski» i USA.
- Kjetil Jansrud (født 1985 i Stavanger) er en norsk alpinist som tok sølv i storslalåm under OL i Vancouver, 2010, da han var 25 år gammel.
- Kjetil André Aamodt (født 1971 i Oslo) tok bronse i storslalåm under OL i Albertville i 1992. Siden har han rukket å bli en av Norges aller mest dekorerte skiløpere.
- Lasse Kjus (født 1971 i Oslo) er en tidligere norsk alpinist som stakk av med bronsemedaljen i storslalåm under OL i Salt Lake City i 2002. Kjus regnes som en av tidenes best utøvere på verdensbasis.
- Aksel Lund Svindal (født 1982 i Lørenskog) tok bronse i storslalåm under OL i Vancouver i 2010.