Utfor er en disiplin innen alpin skiidrett som er i større grad preget av fart enn de andre alpine grenene. Løypene er lengre, raskere og har større høydeforskjell enn ved super-G og storslalåm. Gjennomsnittsfarten under utfor ligger på rundt 100 kilometer i timen, og toppfarten ligger på 130 kilometer i timen. Dermed er utfor regnet som en fartsgren, sammenlignet med høytekniske grener som slalåm. Utfor har vært en offisiell del av OL siden 1948, men reglene for sporten ble opprinnelig utviklet av britiske Sir Arnold  Lunn for British National Ski Championship i 1921. Før sportens offisielle innvilgelse som OL-gren ble den testet ut under OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936.

De lengste rennene består kun av én omgang mens kortere renn arrangeres ofte over to omganger. Grenen innebærer ofte spektakulære hopp og voldsomme utfall, noe som gjør at konkurransene som regel mottar større oppmerksomhet fra publikum og media enn de andre, mer langsomme disiplinene. Selv om farten står i fokus, kreves det likevel god kjøreteknikk og mye fysisk styrke og mot for å komme seg gjennom løypen. Flere treningsomganger i forkant av en konkurranse er obligatorisk.

Som med de andre alpine grenene brukes hinder i form av porter. Portene er kontrollporter som er minst åtte meter brede, og er satt opp for å senke gjennomsnittsfargen og føre skikjørerne i riktig retning av spesifikke deler av løypen. Det markers med retningsflagg på begge sider av porten for å fortelle løperne hvilen retning de skal fortsette i. For menn i store konkurranser skal høydeforskjellen være mellom 450 og 1100 meter og for kvinner i lignende konkurranser skal den være mellom 450 og 800 meter. Utforløypene kan være lengre enn 5 km og inkludere mange bratte partier (med en helning over 60 grader) og hopp, som gjør løypen ekstra utfordrende. Bredden av løypen i raske partier må være minst 30 meter, og omgivelsene på siden av løypen er sikret med nett for å unngå fallskader.

Utstyr og sikkerhet

Utstyr som brukes i utforkonkurranser er ulik andre, saktere, alpingrener. Skiene er 30% lengre enn slalåmski for å sikre bedre stabilitet ved høy hastighet. De har vanligvis avrundede tupper (i motsetning til spisse ski). Skistavene er bøyd for å krummes rundt kroppen til utøveren og kan komme med aerodynamiske, konusformede kurver. Som i de andre alpine grenene går utforkjørere også med tettsittende klær for å begrense vindmotstand. Bruk av hjelm er obligatorisk.

For å øke sikkerheten innen utfor, har Det internasjonale skiforbundet (FIS) innført en rekke regler for utformingen av utstyret og løypene til utforkjøringskonkurranser. Minimum lengde på ski er 218 cm for menn og 210 cm for kvinner. Regler for løypene er mer omfattende, og inkluderer:

  • Bredde: løypene er minst 30 meter brede. Dette minimerer risikoen for skade og tillater utøveren å utfolde seg i løypen.
  • Sikkerhet: hindringer i bakken er beskyttet med nett, gjerder eller polstring.
  • Høydeforskjell: tillatt høydeforskjell er mellom 450 og 1100 meter for menn og 450 og 800 meter for kvinner. For løp med to omganger kan denne forskjellen være mindre.
  • Lengdemåling: et nøyaktig mål av løypens lengde er påkrevd.
  • Porter: portene består av to stokker med retningsflagg med et rektangulært panel mellom seg. Portene må ha en åpning på minst åtte meter.

Noen løyper, som Lauberhorn i Wengen, Sveits og Hahnenkamm i Kitzbühel, Østerrike, er bratte nok til å utforkjøreren kan komme opp i en fart på hele 150 kilometer i timen. Sikkerhetsnett og skikkelig polstring av disse banene er absolutt nødvendig for å forhindre skader. Tross disse sikkerhetstiltakene hersker det alltid en risiko for at en utforkjører blir alvorlig skadet og i verste tilfelle mister livet. Siden 1991 har tre utøvere mistet livet i utforbakken, den siste (Régine Cavagnoud) så sent som i 2001.