Slalåm er en alpin skiidrett hvor utøveren står på ski ned en bakke og kjører sikksakk for å unngå hinder (som regel i form av flagg). Som med alle alle alpine skisporter går slalåm ut på å kjøre nedover en bratt trasé, hvor den som kommer fortest ned erklæres som vinner.
Ordet, og sporten selv, kommer opprinnelig fra Morgedal i Telemark, et sted som ofte kalles for «skisportens vugge». Slalåm benyttes også innen snowboard-disiplinen.
Slik fungerer slalåm
Av alle alpine skidisiplinene har slalåm kortest løype og lavest fart, men til gjengjeld kreves det også mye teknikk (nesten like mye som under telemarkskjøring). I konkurranseslalåm kjører idrettsutøverne gjennom et antall porter (mellom 45 og 60 for kvinner og 55 og 75 for menn). Portene står ofte tett sammen for å øke vanskelighetsgraden og må passeres på korrekt vis. Dersom utøveren bommer på en port blir han eller henne diskvalifisert. Det er i denne grenen at portene står tettest, og gir dermed idrettsutøveren kortest avstand mellom hver port, med hurtige og korte svinger.
Tradisjonelt sett ble bambusstaver brukt som porter. Den rigide karakteristikken til stavene tvang skiløperne til å manøvrere hele kroppen rundt hver port. På starten av 80–tallet ble bambusstavene byttet ut med plastikkstaver, hengslet nederst med et universalledd designet og patentert av Peter Laehy og Stefan Dag fra Aspen, USA. De hengslede portene krever (etter regler fra Det internasjonale skiforbundet, FIS) at skiene og støvlene til skiløperen går rundt hver port. Mot slutten av 80–tallet hadde de fleste av verdens beste tekniske skiløpere tatt i bruk denne teknikken for slalåm.
Fordelen med de nye portene var at skiløperen kunne navigere gjennom løypen på en enklere måte, og slapp å manøvrere hele kroppen sin rundt de rigide bambusstavene.
Hvordan velge riktig utstyr
I slalåm benytter utøvere egne skistaver og ski, som varierer betraktelig fra det tradisjonelle utstyret for langrenn. En typisk slalåmski er bredere i tuppene med en innsving på midten som tilsvarer bredden på foten. Å velge riktig slalåmski er vesentlig for å klare seg i bakken manøvrere naturlig rundt hvert hinder. Det er særlig innsvingen som avgjør alpinskienes kjøreegenskaper og bruksområder. Lengden på skiene har også mye å si for hvor lett det er å bruke slalåmskiene. En tommelfingerregel er å velge ski som er like lange som din egen kroppslengde, pluss en ekstra fem cm. Er du 165 cm høy bør du altså velge alpinski som er 170 cm lange. Er du nybegynner eller usikker på dine egne skiferdigheter anbefales det at du heller runder ned. Ved kjøp av alpinski er det viktig å bruke god tid på å velge riktige ski, gjerne ved å prøve en rekke forskjellige ski sammen med en dyktig selger. For barn anbefales det å velge ski som ikke har for mye innsving, da dette gjør det vanskeligere å stå i bakken.
Lengden og design av slalåmski har endret seg betraktelig i løpet av de siste 30 årene. Tidligere var det vanlig for toppidrettsutøvere å bruke slalåmski som var mellom 203 og 207 centimeter lange, men ved årtusenskiftet, ved OL i Salt Lake City, brukte majoriteten av skiløperne en makslengde på 160 cm lange ski.
Den nye kortere skilengden var fordelaktig for farten i løypa, men medførte også en betydelig større risiko for skader. Da idrettsutøvernes sikkerhet ble et tema, satte FIS en minimumlengde på ski for internasjonale slalåmkonkurranser på 165 cm for menn og 155 cm for kvinner.
Opprinnelse
Slalåm er et erkenorsk ord med røtter i Morgedal i Telemark. Ordet kommer av «sla» – en slak bakke eller skråning og «låm» – en løype eller et spor. Opprinnelig ble slalåm brukt av unge gutter og jenter som ikke hadde evner til å sette utfor mer krevende terreng. De første skiløperne skilte mellom slalåm og de mer krevende «ufsilåm» og «uvyrdlslåm». Ufsilåm betød en bratt løype med et hinder i form av et hopp, et gjerde, juv eller en fjellskrent. Uvyrdslåm er sammenlignbart med dagens «off pist» og ekstremkjøring, en løype med flere krevende hinder.